Fødselsrapport

Jeg visste jeg skulle føde den dagen. Sa det til min mann etter vi var på kontroll på sykehuset uken før. "Blir vel på onsdag", sa jeg. Han var enig.
Derfor virket det litt merkelig at jeg ikke kjente noenting i dagene som fulgte. Jeg hadde hatt modningsrier, også skjer det ingenting mer?
Jeg tok allikevel ikke sjansen, og flyttet til mine foreldre mandag den 11. Næmere sykehuset, sånn i tilfelle. Hadde det ikke skjedd noe innen onsdag, ville jeg dra hjem igjen.
Mandagen gikk, tirsdag likeså. Jeg forberedte meg mentalt på å allikevel måtte vente litt.
Men natt til onsdag sov jeg godt. Våknet i halv ti tiden, med litt mensmurringer og kanskje noe mageknip? Sto opp og gikk på do. Jepp, definitivt mageknip. Gikk for å lage meg frokost. Mageknip igjen. Ny tur på do.

Satt meg i sofaen med maten og en film på mammas iPad. "Hysteria"! Morsomt. Ny mageknip? Her var det noe som ikke stemte. Mageknipen kom litt vel regelmessig. Men kunne det være rier? Jeg kjente jo ikke så mye i ryggen. Jeg tok fram mobilen og tok tiden. Mageknipen kom med to minutters mellomrom, og varte i ca 40 sekunder hver. Etterhvert ble de kraftigere, men med lengre mellomrom. Jepp. Rier. Reiste meg opp litt for å se om de sluttet, men de gjorde de ikke. Så jeg ringte min mann og sa at jeg hadde rier. Du bør komme hit. Da var klokken 10:45. Han sa han skulle ta toget som gikk 11:10.
Klokken 10:58 ringte jeg føden. Jeg sa jeg hadde rier og hadde hatt en styrtfødsel sist. (1 time og 25 minutter)
Hun sa det var bra jeg ringte og at jeg bare kunne komme inn. Riene begynte å bli sterkere, så jeg tok en ny telefon til min mann og sa at han skulle droppe toget og heller ta en taxi hit. Taxi måtte vi ha uansett.
I mellomtiden pusset jeg tennene, sminket meg litt og pakket toalettsakene i fødebagen.
Riene kom med lengre og lengre mellomrom, men ble sterkere og sterke. Litt motstridig til hva man alltid får høre, at riene skal komme tettere og tettere.
Taxien kom og vi kjørte avgårde til sykehuset. Sjåføren kjørte oss nesten inn i hovedinngangen. Han virket mer stresset enn meg..

Vi gikk til føden og ble hilst velkommen av en jordmor og en jordmorstudent fra Bergen. Kult, tenkte jeg. Alltid gøy med studenter, føler jeg lærer mer selv da.
Jeg ble lagt til ctg-registrering og sparketest. Riene var helt greie, og jeg var så fornøyd med at jeg nå skulle få være tilstede i min egen fødsel og faktisk skjønne hva som skjer. Når man føder på halvannen time skjer ting så raskt at man ikke helt klarer å følge med i svingene.


Etter sparketesten, ble jeg sjekket for åpning. To ganger siden jordmoren kontrollerte studenten. 4-5 cm sa de. Og en vannblemme som presset på. Siden jeg var prematur med en hel dag (36+6), ville de egentlig sette et elektrode på barnets hode. Men de regnet med at om vannet gikk, ville det gå svært fort. Så de ventet med det foreløpig.

Noen telefoner ble tatt for å fikse barnehagehenting av eldstemann og lufting av hunden. Etter det gikk jeg litt rundt med prekestol. Syntes riene var lettere mens jeg sto. Jeg oppdaterte litt på Facebook om at fødselen var i gang og sendte melding til barnehagen at bestemor hentet.
En eller annen gang mellom 12-14 begynte jeg å bli så sliten mellom riene, så jeg valgte å legge meg ned i sengen. Klokken 14 ble jeg lagt på rygg for å sjekke åpning. Mens jeg lå der, begynte hele kroppen min å skjelve. Jordmor forklarte at livmoren jobbet så hardt nå, at de andre musklene ble nedprioritert og derfor kom skjelvingene. Jeg holdt på å le meg ihjel. Gøy å kunne le litt under en fødsel. Åpningen var ca 5-6 cm.

Jordmødrene var like spent som meg på kjønnet, og de sa det ble spennende å se om det var en sammenheng mellom hjertelyden og jente.

De begynte å snakke om å ta vannet, og begynte å klargjøre for det. Nå var riene vonde! Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Skulle jeg ligge, stå på kne? Kan jeg bli ferdig snart?

Tilbake på rygg for å ta vannet. Nå var jeg 7-8 cm, vannet ble tatt og elektroden satt på. Hadde én kraftig ri, så kraftig at jeg kastet opp, før pressriene kom. Forskjellen var enorm! Fikk aldri kjent forskjellen under min forrige fødsel, men nå merket jeg så godt hvordan kroppen tok fullstendig overhånd. For hver ri, måtte jeg presse. Jeg lå på siden og kjente hvordan barnet kom nedover. Etter tre press på siden, ba de meg legge meg på ryggen og de gjorde seg klar til å ta imot barnet. Når hodet sto og kronet, kjente jeg det svi og jeg peste for å ikke la barnet komme ut for fort. Jeg hørte gubben entusiastisk fortelle at han kunne se hodet. Hvor jeg litt irritert fortalte at jeg KJENTE hodet. På den ene siden gjorde det så vondt at jeg ikke ville presse på neste ri, samtidig som jeg visste at smerten ville bli borte når hodet kom ut. Jeg presset og ut kom hodet. "Der ja!", utbrøt jeg, men fikk beskjed om å presse en gang til for å få ut skuldrene. Og ut kom barnet. "Se hva det ble", utbrøt jordmoren. Og jeg fikk se at det var en jente.
Gubben ringte med en gang rundt og entusiastisk fortalte at det ble en jente.

Hun ble født klokken 14:29 og veide 2800 gram, var 48 cm lang og en hodeomkrets på 33 cm.

Oppsummert:
10:58 - ringte føden
Ca 12:15 - 4-5 cm
14:00 - 5-6 cm
Ca 14:15: - 7-8 cm, vannet blir tatt
14:29 - snuppa blir født

Ingen bedøvelse og ingen rifter.

Etter å ha kommet meg opp på bena, ble jeg lagt i en annen seng for å amme litt. Det gikk veldig bra. Hurra! Denne babyen var ikke sugesvak som sin storebror.