Cirkus Arnardo

I helgen reiste jeg 112 km for å demostrere utenfor Cirkus Arnardo i Askim. 

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, sist jeg var på Cirkus, men jeg husket jeg gledet meg veldig til å se dyrene. Jeg var ikke så intressert i elefanten faktisk, slik de fleste er- Nei, jeg var mest intressert i hestene. Jeg elsket jo hester og kunne se på dem i timesvis, drømme om dem, lese om dem. Jeg ble skikkelig skuffet. Hestene kom inn, løp rundt i ring, sparket hverandre og en akrobat gjorde noen stilige triks hun fint kunne gjort uten hestene. Som den empaten jeg var, så jeg lang vei at hestene og de andre dyrene ikke var glade. Det føltes som å løpe inn i en betongvegg. Full av forventing-BANG! Jeg utrykte min bekymring, men det ble avfeid om at dyrene selvfølgelig hadde det bra og synes nok det var kjempeartig å vise seg fram. 

Heldigvis sto noen flotte aktivister utenfor. De delte ut brosjyrer om hvordan dyrene faktisk hadde det. Jeg visste at jeg hadde rett og cirkuset hadde mistet sin magi. Det gikk fra å være et sted fylt med glede og spenning, til et sted som fikk det til å knipe hardt i magen min. Jeg dro aldri tilbake.

Bortsett fra å stå utenfor. 

Nå er det nemlig jeg som prøver å vekke empatien i barna. De som ser oss, blir bekymret for dyrene, og som blir løyet for av foreldrene. 

Det er ikke bare lett å stå der. Du får høre de merkeligste kommentarer, sure folk som blir minnet på om sin dobbelmoral, folk som blir sjokkerte, men allikevel går inn. Jeg håper at de ihvertfall tar en titt på dyrene og kjenner på hva hjertet forteller istedet for å håpe, eller påstå at vi tar feil. 

Etter å ha delt ut brosjyren "Tvunget til å underholde", tok vi oss en liten rundt rundt for å se om vi så noe. Arnardo prøver å skjule dyrene best mulig, men vi så kamelene og elefanttraileren. Stakkars elefanten. Innelåst i mørket.

I laugh at the fool that gives me blood-money

Det er ikke tilfeldig at elefant-treneren alltid har noe i hendene under oppvisningen. Det er en substitute for elefantkroken. En krok som er laget for å gi elefanten vondt på sårbare steder. Når elefanten blir trent med smerte, trenger den bare en bevegelse under showet med noe som ligner for at dyret skal huske smerten og adlyde. Kroken kan bli byttet ut med pisk, glitrende staver, eller som Merano: en rose. Alt for at du ikke skal se hva som egentlig foregår. 

Elefanten er et sosialt dyr, men Arnardo har bare én. Mens de frie elefantene kan ha revir på over 80 kvadratkilometer, lever cirkuselefantene altså i en trailer. 

Traileren hvor elefanten befinner seg. Uten muligheter til å gå ut.

Allikevel er det visst vi som tar feil, vi som har en agenda, vi som kommer med propeganda. Fordi vi snakker på dyrs vegne. Vi som ikke trenger å lyve for å tjene penger. Vi, sammen med elefant-eksperter, vetrinærer, ja selv dyrehager sier de sliter med å kunne tilby gode forhold til elefanter, vi tar alle feil for du vet selvsagt bedre enn alle sammen. Du som fortalte ditt barn at du var uenig med oss da han ble bekymret.

Kameler

Kameler er hjemmekjære dyr, men på cirkus blir de fraktet fra et sted til et annet. Kamelene vi så hadde lite plass og ingen mulighet for mosjon. Den ene kamelen hadde en tom pukkel og kraftig hårtap. Mer enn det de andre kamelene hadde. Jeg kan ikke mye om kameler, men det så ikke normalt ut.
Ca 40 minutter etter show-start var det to damer som kom ut med en gutt på rundt halvannet år. Der virket som om de dro pga høy lyd. Musikken var høy selv for oss som sto utenfor. Må jo være tortur å ha god hørsel der inne. Slik som elefanter, hester, hunder.. Ja, dere skjønner hva jeg vil frem til. 

15 km for å rive ned plakter

Søndag hadde det dukket opp mange Anardo-plakater i mitt nærområde. Jeg tok meg derfor en joggetur. Satt en liten sekk på ryggen hvor jeg hadde et par NOAH-plakater, ca tjue Tvunget til å underholde-brosjyrer, en tapetkniv og tape. 

Det var en veldig givende joggetur, jeg løp til jeg så en plakat, rev den ned og fortsette til den neste. Noen steder hadde Arnardo hengt opp plakat på postkassestativ. Der putter de også oppi rabattkort. Her stoppet jeg opp og puttet oppi brosjyren i tillegg. De forsvant fort.
De første 7 km gikk kjempegreit. Kom fram til området cirkuset skulle komme, hang opp en "Ja - til cirkus uten dyr"-plakat, for å vise Arnardo at jeg hadde vært der, før jeg løp en annen vei hjem og fortsatte å rive ned. Hjemveien var tung, men jeg tror aldri jeg har vært så motivert for å løpe noengang.

Jeg så på plakatene at de har due-show i år. Tør ikke engang tenke på hvor trangt disse fuglene må ha det.

Arnardo i Oslo

I dag kommer Arnardo til Oslo. Da vil jeg stå utenfor Cirkuset på Tøyen og igjen vise Arnardo, politikere og puplikum at dyrene ikke er alene.

Jeg håper du står sammen med oss.