Bloggen min fyller et år omtrent på denne tiden.
Har det gått et år allerede? Jeg hadde en litt treg start, visste ikke helt hva jeg skulle fokusere på. Mor og barn, veganismen eller bare mat? Samtidig så var jeg jo veldig fersk i dette med matlaging. Jeg visste ikke hvor mye jeg skulle utgi av meg selv og barna. Jeg var redd for å få tullete kommentarer fra karnister. Men på veien løsnet det litt etter litt. Begynte å rive meg litt løs fra komfortsonen, lærte meg mer om matlaging, fikk to barn å skrive om. Nå begynner bloggingen å bli morsom.Jeg er klar over at målgruppen min ikke er den største, men skal man skrive blogg, må jeg skrive om det som engasjerer meg.
Konkurranse
Jeg leste nylig boken Living Among Meat Eaters: The Vegetarian's Survival Handbook av Carol J. Adams og jeg synes den hadde så mange gode råd at jeg vil gi den bort til noen. En ny versjon altså, ikke min utleste.
Det jeg likte best med boken var hvordan forfatteren putter ikke-vegetarianerne i forskjellige katergorier etter hvordan de reagerer på at du er vegetarianer. Det er ganske morsomt å se hvor likt folk reagerer, og du vil garantert kjenne igjen de du har støtt på, slik som sabotøren, kontrolløren, den fiendtlige og andre kjøtteter-forsvar.
Hun forklarer også hvordan ikke-vegetarianerne setter merkelapper på deg for å unnskylde sin egen kjøttspising ved å kalle deg for puritaner eller Bambi-vegetarianer. Adams gir råd om hvordan du kan snakke med kjøtt-spisere og ikke minst hvordan du kan unngå å snakke med dem. Boken har også 70 sider med veganske oppskrifter, dessverre uten bilder.
For å få denne boken trenger du bare gjøre 1 ting:
Fortell din verste opplevelse du har hatt med ikke-vegetarianere her i kommentarfeltet (i sammenheng med vegetarismen altså).
Du trenger ikke være veganer, men du må være vegetarianer. Boken er tross alt rettet mot vegetarianere og veganere så du vil ikke få mye ut av den om du spiser kjøtt.
Så må vi vel sette en tidsfrist da. Jeg plukker den beste, eller verste i dette tilfellet kanskje, historien om 1 uke.
Siste frist blir altså 17. april 2013.
Ikke glem å legge igjen en måte jeg kan kontakte deg på.
gratulerer med blogg bursdag:) jeg har akuratt oppdaget bloggen din,og liker den godt :) jeg har egentlig ikke hatt noen særlig dårlige eopplevelser med ikke-veggiser..de fleste er veldig forståelsesfulle:) men det mest respektløse jeg har opplevdvar vel på en grillfest, der de som sto og grilla kasta en pølse på meg.. og syns dette var veldig morsomt. jaja :) vær sin humor..hehe
SvarSlettTakk Conni. Pølsekasting. Så morsomt >_<
Sletthehe ja veldig :) brydde meg ikke noe spes om det..så jo at de på prøvde og provosere meg :P ellers så er de jo de stadige utspørringene der noen spør hvorfor du er veganer..også når jeg svarer "jo fordi blabla" så får en bare til svar at "dette vil jeg ikke diskutere.." javel, så ikke spør da ;)
SlettJa, den er jo typisk.
Slettgratulerer med dagen, da! :-) jeg har som Connie akkurat oppdaget bloggen din, jeg også. har tittet litt på en del av oppskriftene, og får skikkelig vann i munnen. liker også veldig godt produktanbefalingene :-)
SvarSlettMin verste opplevelse med carnister tror jeg må være en gang på skolen. satt i klasserommet i friminuttet og plutselig satte folk seg i en sirkel rundt meg og alle begynte å bombardere meg med spørsmål om veganisme og kritisere det. tror vi satt der i ca. en halvtime; de kritiserte veganisme og kom med synsinger, helt usaklige argumenter (ala "men kua må jo melkes") og null fakta. jeg prøvde å svare og bryte ned argumentene deres så godt jeg kunne. vet ikke hva som skjedde. jeg er vanligvis ikke en person som gråter (kan ikke huske sist jeg gråt utenom det) eller viser følelser, men knakk plutselig sammen og begynte å hylgrine. tror rett og slett bare det ble for mye for meg, og sjokkerende at så mange rundt meg støttet drap av vennene mine (dyrene).
Uff. Så grusomt Tor.
SlettGratulerer bloggen! <3 Kjempeglad for at det finnes en veganmammablogg!
SvarSlettKommer ikke på noen verstingepisoder egentlig. Synes folk stort sett er greie. Aldri blitt møtt med fiendtlighet ihvertfall, men klart mange er uvitende og ukjente med hva det innebærer å være veggis.
Et par ting kan jeg jo nevne:
Feks da jeg var på middagsbesøk hos noen og de skulle lage veganmat til meg, og så stekte hun først kylling i panna og woken til meg oppi der etterpå, i kyllingfettet, hehe. Det er jo ikke noen fæl historie akkurat, men en typisk ting, og det ble kjipt og ubehagelig for oss begge...
Ellers har jeg opplevd at enkelte ser på meg som dum i hodet når jeg sier jeg er veganer. Dette er fra bodybuildermiljøet, de er jo veldig opptatt av å spise proteiner, og er du veganer vil du ikke ditt eget beste (altså bygge muskler). Blir ikke tatt seriøst av enkelte i det miljøet for å si det sånn.
Men dette er jo bare småtteri, så jeg kvalifiserer ikke til å være med på konkurransen din synes jeg.
Hipp hipp!
Bra du kan vise dem at de tar feil Jane!
SlettHei, gratulerer! Eg fann bloggen din nylig via Twitter.
SvarSlettEg har heldigvis ikkje hatt så mange dårlege opplevingar med carnistar, dei fleste er positive eller med ei kjensle av at den andre personen ikkje heilt forstår. Kommentarar kan vere irriterande, men det er lett å sjå kor dei kjem frå og kor lite tanke som ligg bak (då dei eigentleg berre er 20-30 "vitsar" eller "sanningsfraser" som repeterast). Det eg derimot har fått mest unyttige, kjipe og ekle situasjonar ut av har vore når eg har blitt sint eller lei av å høyre verda sett frå ein carnist sin synsvinkel. Eg ser på det som ein heilt naturleg reaksjon, men eg trur det har ein del for omdømet og intrykket folk får av veganisme å seie korleis inntrykket til carnisten er etter desse samtalane.
Det betyr ikkje at eg syns vi ikkje skal vere kompromisslause. Eg trur vi må vere heilt tydelige på kva som er grunnlaget for veganisme for å ikkje lage støy i samtalen. Der ein heller kan møtast på halvvegen er i spørsmål. For ein karnist er det ikkje inspirerande å bli fortalt at det ho et kvar dag er unødvendig, umoralsk og kanskje usunt. "Kvifor skal ein omtale økologiske egg positivt når målet er å få slutt på utnytting?" Det er den type spørsmål eg prøvar å få meir av i mine samtalar med carnistar. Så mi verste oppleving med kjøttetarar er eigentleg å ikkje kunne inspirere til å tenke annleis. Det trur eg allereie at vi gjer berre med å vise at det går an, men det kan ikkje skade å bli betre på det!
Det herlige med mindre tankefulle innspel frå andre er jo at det fins så få av dei, og det er lett å svare vittigare. Eit godt motsvar til det klassiske aude øy-scenarioet der vegetarianaren må ete ein biff (lol) for å overleve er: "Kva viss du var stranda i Noreg, med eit vell av plantebaserte matvarer rundt i butikkane som kunne sikre deg for livet, og du visste at om du valgte å ete dyr måtte dei ha forferdelege liv og bli drept kun for dine smaksløkar, kva hadde du då gjort?"
På Twitter? Så artig. Takk for at du bidro med din historie. Vi har vel alle hørt den om øde øyer, og spørsmålet er jo ikke relevant i det hele tatt.
SlettEg vart ikkje vegetarianar før eg var 18 år, så eg trur eg har gått glipp av mange av dei verste opplevingane som ein kan ha. Når det er sagt, så er det mange ting som kan vera vanskeleg allikevel.
SvarSlettEg og kjærasten min bestemte oss for å bli vegetarianarar etter at me såg Earthlings. Me hadde lenge unngått kjøtt, men allikevel spist det viss nokon serverte det til oss. Så me var på veg. Men, etter den kvelden, verka det ikkje lenger aktuelt å eta kjøtt under nokre omstendigheiter.
Neste dag vart det servert fisk. Då fekk me eit dilemma. Me hadde ikkje tenkt så mykje på fisken, men følte ubehag kring det me hadde sett på dokumentaren, og visste at det å eta fisk ikkje var så innmari mykje betre enn å eta noko anna kjøtt. Eg trur tanken vår var at me skulle fortestja å eta fisk, iallfall ein stund til, for deretter å kutta det ut om eit halvt års tid. Me måtte berre tenka litt på det. Kanskje me kunne forsyna oss litt seinare, etter me hadde kjend litt på saka. Men, reaksjonen me fekk på usikkerheita vår, avgjorde nesten saka for oss.
Foreldra byrja med ein gong å kjefta på oss for at me var så forferdeleg sære og unormale, og hadde eit forskrudd syn på verda. Dette var grusamt. Det kunne nesten samanliknast med at me hadde teke valet om å bli anoraktikarar eller narkomane eller nazistar. Lange remser kjefting om kvifor det var etisk å eta kjøtt, og kvifor det var uetisk mot dei å vera vegetarianarar.
"Me er usikre på etikken i å eta fisk," sa me.
"Men kva med etikken mot OSS?!" sa dei.
Etter den lange krangelen, der dei kom med dei dårlegaste argumenta mot oss som tenkjast kan (det interessante var at argumenta stadig vart dårlegaer og dårlegare etter kvart som me knekte dei. Me hadde jo lese masse om vegetarisme, og visste kva me skulle svara på ting) - bestemte me oss for at me skulle kutta ut fisk. Viss ikkje dei hadde respondert så ufatteleg negativt den dagen, er det mogleg eg framleis hadde spist fisk i dag.
Litt seinare sat eg og kjærasten min på kjøkenet og snakka om ein veganar me kjende, og i det dei høyrde ordet "vegan" fekk dei heilt panikk. Ord som "ekstremisme", "sinnssjuk" og "nazisme" (Ja, heilt seriøst) flaug gjennom lufta, medan me heile tida prøvde å forklara at me ikkje hadde sagt noko om at ME var veganarar. Ordet var rett og slett tabu.
Pr i dag, tre kvart år seinare, har mora begynt å skryta av kor sundt det er å vera vegetarianar. Ho driv til og med og konverterer venninnene sine til vegetarianisme, og presenterer masse vegetarrettar for dei. Me lagar veganmat, rawfood og vegetarmat på kjøkenet saman, og sjølv om ho ikkje er vegetarianar (det er den fisken) snakkar ho uhyre positivt (også som lege) om det å vera vegetarianar. Dette er eit stort framsteg frå å laga kjøttmiddag til gjestane i ein vegetarianar sin bursdag. Hehe!
Men det var mi verste, men dog mest lærerike, oppleving.
Elles så er det jo venninna mi, som sikkert gjerne kunne tenka seg å bli vegetarianar men som ikkje heilt greier å ta steget av di ho er så ufattleg kresen og ikkje klarer å eta noko anna enn kyllingnuggets og ting i same stil, som er svært bitter på meg og i ne og ny kjem med kommentarar om at eg føler meg så uhyre mykje betre enn alle som ikkje er vegetarianarar. No har ho forøvrig lyfta fram ideen om at ho kunne tenka seg å slutta å støtta kjøttindustrien.
Hm. Og så er det kva eg skal svara når folk seier "kjøtt er godt" eller "eg prøvde å bli vegetarianar, men nå eter eg ein biff. NAM NAM NAM NAM." Vanskeleg.
Takk for fin historie.
SlettJeg var også veldig kresen før jeg ble veganer. Så håper den venninne tør å prøve allikevel. Jeg er ikke kresen lengre, og det er veldig befriende faktisk. Men det gjelder vel å finne den rette motivasjonen.