Min veganerhistorie

Hver veganer har hver sin historie om hvordan de kom fram til denne livsstilen. Her er min.

Det hele startet for ca 8 år siden. Jeg var en nyuttflyttet ungdom som gikk i lære og bodde i en knøttleilighet for meg selv utpå landet. For første gang på flere år, bodde jeg alene og helt uten dyr. Jeg hadde ikke lengre noen kaniner og familiens hund var blitt igjen hjemme. Jeg var ganske ensom og savnet selskapet kun dyr kan gi. Jeg kunne ikke får meg hund, dette måtte være noe mindre. Vurderte  kanin, rotte, marsvin før valget havnet på fugl. Etter litt research fant jeg ut at en Grå Jaco papegøye var valget for meg. Fin størrelse, interessante, smarte og absolutt et godt selskap.

Både på grunn av økonomi og prinsipper ønsket jeg å kjøpe en voksen fugl framfor en unge. Etter noen fuglebesøk, falt valget på Petter. En 8 år gammel herremann med sine egne sterke prinsipper. Han var ikke noen enkel fugl, for Petter biter, men det ble oss to, og selv etter noen uenigheter og mange plaster, ble vi glade i hverandre. Jeg satt i sofaen med han ved siden av meg, tiggende etter peanøtter. Buret klarte han fint å åpne selv, men holdt seg inne så lenge jeg ikke var hjemme.

En dag leste jeg en diskusjon på nettet jeg faktisk ikke husker hva handler om. Men noen kommentarer om vegetarisme husker jeg den handlet om. Et frø i meg ble sådd da en dame sa noe slikt som "hvorfor ikke i det minste prøve, én dag i uken, å ikke spise kjøtt". Men hva skulle man egentlig spise da?

En kveld sitter jeg i sofaen som vanlig og spiser kyllingvinger. En rett jeg synes var kjempegodt, da det plutselig slo meg hvor lik kyllingen var min venn som satt og pratet ved siden av meg. Hvorfor var det slik at jeg klappet den ene fuglen, og spiste den andre? Frøet som tidligere var sådd, begynte å gro. Hva med å prøve? Er maten egentlig så forskjellig selv om kutter ut kjøttet?
Neste dag lagde jeg meg en enkel Toro gryterett, men utelot kjøttdeigen. Smaken var jo helt lik. Og for enslige meg, ble det mer enn nok mat uten det fordyrende leddet.
Jeg husker ikke hvor lang tid det tok, men før jeg visste ordet av det var jeg vegetarianer.

Fast foward >> til 2012

8 år senere. Jeg er gift, eier hus, bil og hund. Jeg har en fantastisk sønn og barn nummer to er på vei.
Jeg vil sette meg selv i kategorien junk-food veggis med et og annet innslag av sunn mat. Innimellom. Jeg elsker sjokolade, pizza, pasta og masse ost. Jeg hater å lage mat. Har kun to retter i mitt vokabular. Pizza, med ferdigbunn fra Tine, og en vegetarenchiladas full av cremé fresh og toppet med et tykt lag ost. Jeg prøver aldri nye ting, for jeg liker det nok ikke uansett.

Jeg har siden november 2011 kastet opp og hvert kvalm døgnet rundt. Jeg tenker på mat 24/7, men klarer ikke få i meg noe særlig. Jeg begynner å surfe rundt på matblogger, tenker på alt jeg skal spise når kvalmen blir borte. Sult og kvalme har vekket min interesse for mat.

Jeg havner inne på veganbloggen "veganmisjonen", og oppdaget en ny verden. Er det dette som er vegansk mat? Er det ikke verre å kutte ut melk og egg enn dette? Men så var det den osten da..
Veganmisjonen ledet meg videre til andre blogger som

• Veganeren
• undulin.blogspot.com
• Vegetarbloggen

Det igjen førte meg til å se foredraget til Gary Yorufsky på YouTube samtidig som min irritasjon mot Tine økte ved å se "Smaken av hund".
Jeg visste at jeg var nødt til å bli veganer.

Nådestøtet var det Tine selv som ga, da de uten skrupler la ut denne artikkelen på siden deres. Ved å påstå at man ikke burde kutte ut melken uten å ha en diagnose, havnet siste dråpen i melkeglasset mitt. Kvalmen var over, jeg var klar!

Overgangen gikk mye lettere enn jeg trodde. Megabutikken i nærområdet hadde et godt utvalg av plantemelk, melkefri rømme, fløte osv. Like etterpå satte Rema 1000 ned prisen på melkefrie varer. Det jeg ikke fikk fatt i der, bestilte jeg fra kinarsvik.no, iherb.com og veganlife.se. Aldri har det vært enklere å være veganer i Norge.

Hvordan har det gått?

Kjempebra! Jeg elsker å lage mat, jeg elsker å prøve nye retter, jeg spiser sunnere enn noensinne, jeg har hatt en sunn vektoppang i graviditeten. Mammaklærne jeg brukte i forrige svangerskap er altfor store, jeg har ikke lengre en blank panne om jeg hopper over en ansiktrens en kveld eller tre. Nesesprayen jeg var blitt avhengig av, sluttet jeg med uten å måtte gå igjennom en avvenning. Jeg spiser ti ganger så variert som før, gleder meg til hver middag og planlegger spennende matpakker.
Og det var bare det fysiske. Jeg er mer i fred med meg selv, det føles så bra å spise mat som er uten lidelse, er bedre for miljøet, menneskeheten og ikke minst meg selv.

Kumelk er for kalver